Nick Kroll er kanskje mest kjent som skaperen av animasjonsserien Big Mouth. Personlig har jeg også likt han, ettersom han virker som en fin og empatisk fyr, som ikke alltid er selvsagt blant mannlige komikere. Jeg har blant hørt han bli nevnt av tre ulike komikere på ulike podcaster, som den som hjalp dem gjennom «den tøffe tiden», blant annet av Brody Stevens da han var innlagt på et psykiatrisk sykehus.
Han har også stor personlig gjenkjennelsesfaktor som fellow manchild, noe også tittelen på standupen refererer til. Vitsene er i stor grad Self-deprecating, som er en humor jeg kan sette pris på da jeg stort sett føler meg mindre alene i verden. Det er også slik Kroll begynner showet, hvor han forteller om diverse ydmykelser i tenårene, om første kjærlighet som 32-åring, og om første samlivsbrudd med samme kvinne året etter, som slår opp med han på ydmykende vis. Dessverre går materialet i en mer ekkel retning i ti minutter om fis og bæsj som til og med er litt for Self-deprecating for meg (han bæsjer på seg selv, to ganger). Til fornøyelse og noe overraskende løfter materialet seg i midtre del, hvor Kroll kommer med vittige observasjoner og karakterer, når det gjelder familiedynamikk.
I siste tredjedel blir vitsene noe gjentakende og langdradde. Igjen handler det om en historie hvor han måtte bæsje. Avslutningsvis går Kroll inn på de litt større temaene: Ekteskap, barn og kjærlighet. Kroll viser her hvorfor så mange nevner nettopp han som en som har hjulpet dem når de har hatt det tøft. Han fremstår som en raus og empatisk-fyr som viker unna de tidstypiske temaene blant mannlige komikere.
Konkluderende vil jeg si at showet har flere originale og fine høydepunkter, og selv om det ikke er en høydare fra ende til annen, og ti-femten minutter for mye med bæsj og fis, så er det en helt ok underholdning en mørk høstkveld.
