Er Tiger King bare noe drit?

I Tiger King følger vi Joe Exotic over en fem års periode hvor han driver en dyrepark i Oklahoma med såkalte Big Cats. Etterhvert blir vi også kjent med Exotic sin rival, Carol Baskin, som eier Big Cats Rescue i Florida, denne rivaliseringen og påfølgende handlingsmønster fungerer som bakteppe for sesong en av serien. En serie som ble blant tidenes mest sette ettersom premieren på serien sammenfalt med starten av pandemien og folk måtte oppholde seg innendørs.

Det er ikke til å unngå at jeg selv syntes serien var til en hvis grad underholdende, da jeg binget den over en helg i Mars i fjor. Men allikevel satt jeg med en bismak i etterkant av å ha fordøyd serien. En bismak som ble underbygget av en påfølgende Tiger King-spesial på Netflix, med Joel McHale i spissen. I denne spesialen, og i sosiale medier generelt, så blir de ofte dypt tragiske hendelsene som faktisk skjer i dokumentaren nedgradert til at publikum hovedsaklig skal le av en fyr med rar sveis (hockeysveis🤣), eller andre karakteristikker. Dette på tross av tragedier som at noen skyter seg selv i hode, dyreplageri og leiemordere.

Om man skal dra en noe søkt og aktuell parallell så fremstår Tiger King for meg som en slags virkelighetens Squid Game, hvor brikkene, altså virkelige mennesker er så desperate for å skaffe seg inntekt og stabil fremtid, i et ødelagt system, hvor de tre rikeste menneskene (Gates, Bezos og Buffet), sitter på like mye økonomiske midler som de 50 prosentene på bunnen. I et land hvor det er så og si umulig å få (økonomisk) innpass om man ikke er født inn i en ressurssterk familie, så gjør enkelte mennesker hva som helst for å overleve, om det så går bekostning av medskapningers helse og liv.  På slik måte blir andre også kun blir brikker i et spill for å selv overleve. Denne desperasjonen fører igjen til desperate handlinger, hvor empati har forsvunnet totalt  i en adrenalinpreget handlingsplan basert på rent overlevelsesinstinkt. En av seriens hovedpersoner, Rick Kirkham, har i etterkant av innspilling flyttet til Bodø og velferdsstaten Norge. Hvor han i et intervju _faktisk_ hyller Norge og velferdsstaten, etter at han ble operert i Norge og kun måtte ut med noen hundrelapper, noe som i USA ville kostet nærmere en halv million. Og hva gjør man om man ikke har tilgang til disse pengene?

I et samfunn der mennesker blir desperate etter penger for i det hele tatt overleve, eller for å roe angsten for fremtiden, så vil mange øyne enhver mulighet på å profittere. Et nylig eksempel er babyen (som nå er voksen grunnet tid) som ble portrettert på Nirvanas Nevermind-album gått til et søksmål som har skapt blest i mediene, som mediene igjen profitterer av da publikum leser, clicker og kjøper. Slik oppnår man ønsket PR, og om man er blant de heldige, så kan blestmakeren deretter profittere på fremtidige TV-intervju, bokdeals og seminarer. Dette ser vi for eksempel med skurken Jordan Belfort som Scorsese-filmen Wolf of Wall Street er basert på. Belfort ble dømt til fengsel grunnet hvitvasking av penger og manipulering av aksjer, hvis påfunn påvirket andres menneskers økonomi og liv. Disse ofrene ser ut til å gå totalt i glemmeboken, på bekostning av historien publikum kan la seg underholde av. Hvor noen til og med kan la seg begeistre i så stor grad at man deltar på et av Belforts seminarer, som han angivelig tjener i gjennomsnitt en halv million norske kroner per stykk på. Slik har publikum mulighet til å kjøpe seg en del av denne medieskapte historien grunnet rusen det gir å høre Belfort ytre replikken: “Sell me this pen!”.

På samme måte har publikum hoppet på Tiger King-karusellen, og vi lar oss begeistre og sjokkere av «syke» handlinger og scener. Og kan til og med være så heldige å se en Hollywood-filmatisering med Nicolas Cage i spissen. Det at en av seriens hovedpersoner har tatt sitt eget liv stopper oss ikke, så lenge det blir gjenfortalt til oss i sesong 2, mens vi dypper Maaruds Salt og Pepper chips i Holiday-dippen.

-Ole Kevin Rodberg

RELATERTE INNLEGG

Leave a Reply

Your email address will not be published.