Stand-up: Tiden før mikrofonen

Det er lett å la tankene fly selv i en travel by og jeg begynte å tenke på den norske kortfilmen «Time Machine EM/VM»

Jeg gikk ned noen trappetrinn og inn i en bokforretning omtrent midtveis mellom Time Square og Chinatown i New York. Her endte jeg opp med en unødvendig tjukk bok av en russisk forfatter – og en god latter. Mellom de oppfylte bokhyllene var det hengt opp sitater av kjente personer. Ett av dem var:

«From the moment I picked up your book until I put it down, I was convulsed with laughter. Some day I intend reading it».

Uten å kunne betegnes som en standuper, levde mannen bak disse ordene, Groucho Marx, i en tid da denne formen for scenekunst virkelig skjøt fart og humoren som ble fremført gjennomgikk en transformasjon på flere måter. Han selv stod med et ben i det som var og et ben i det som ville komme.

Med tankene på sitatet fra Groucho Marx, satte jeg meg ned på en benk. Jeg var sliten, hadde snudd døgnet for å ta inn over meg mest mulig av standup-showene som ble holdt, og hadde ellers tatt i bruk tilgjengelige midler for å holde meg våken. Kraften fra frokosten fra McDonalds var i ferd med å ebbe ut, byen var i ferd med å spise meg opp … og dette skulle jo bare være en ferie.

EN TIDSREISE

Det er lett å la tankene fly selv i en travel by og jeg begynte å tenke på den norske kortfilmen «Time Machine EM/VM»

og scenen der Vegar Tryggeseids karakter tar med seg Louis C.K.-materiale tilbake i tid. Hadde New York vært klar for Eddie Murphy, Dave Chappelle eller Louis C.K. for et århundre siden? Sannsynligvis ikke … eller kanskje heller garantert ikke.

Noen kvartaler nord for meg hadde Charley Case endt sine dager på et hotellrom i 1916. Han var et av de store navnene fra denne perioden, og er av mange også blitt ansett som den første virkelige standup-komikeren. Selve begrepet standup ble derimot ikke tatt i bruk før noen år etter andre verdenskrig. Grunnen til at Case ble ansett som en av de første, var til dels fordi han ikke tok i bruk rekvisitter eller hadde på seg et kostyme når han stod på scenen, og dermed fikk vi en form som likner det vi ser på standup-scenen i dag. .

Komikere med suksess opptrådde med innslag under Vaudeville-show, slik også Case gjorde. Disse showene hadde sin storhetstid fra det sene 1800-tallet, men kunne ikke konkurrere mot radioen, filmindustrien og den store økonomiske nedgangen på 1930-tallet.

Men det finnes enda tidligere eksempler på det som kan regnes som starten på standup. Et navn som går igjen her er Artemus Ward. Han ble først kjent for å skrive humoristiske artikler i en avis i Ohio. Disse artiklene, skrevet i brevform, fikk raskt suksess. Etter at han ved en tilfeldighet så at en annen person fremførte hans egne ord på scenen, bestemte han seg for å flytte til New York. I 1861 hadde han sinn første opptreden med det som ble en suksessfull karriere.

En annen person som skrev for en avis, som fant sin plass på scenen i den samme perioden, var faktisk Mark Twain. Senere er han blitt mer berømt som forfatter av bøkene om Tom Sawyer og Huckleberry Finn. Men han hadde altså sitt publikum fra scenen, og dro rundt i verden med sitt eget show. Han selv hadde blitt inspirert av Wards deadpan-stil under et kort møte mellom de to tidlig på 1860-tallet. Begge fremførte sine ord i en setting som var mer lik en forelesning, men hvor det også ble trukket inn humoristiske elementer.

DEN KOMISKE KARRIERESTIGEN ANNO 1900

For de som ønsket å gjøre et levebrød ut av deres komiske talent, var det Vaudeville-showene som virkelig var toppen. Men det var strenge restriksjoner på hva slags materiale man kunne fremføre og hva slags språk man kunne bruke. Begrepet «blue» om stand-upere som bruker det som kan anses som støtende språk, stammer fra denne tide. Sjefene til de ulike teatrene delte nemlig ut en blå konvolutt som inneholdt elementer som komikerne måtte luke bort til neste opptreden, og tanken om den blå konvolutten er blitt igjen i denne betegnelsen.

Når det gjaldt Vaudeville-artistene ble det populært å ha sine egne karakterer, og Groucho Marx ble blant annet kjent for sin karakter med en hard tysk aksent. Brødrene hans, og del av The Marx Brothers, Harpo og Chico hadde karakterer med irsk og italiensk bakgrunn. Brødrene var av dem som nådde toppen og fikk seg en kontrakt med en av de store teaterkjedene, hvor en ukelønn kunne ligge på 2500 dollar i 1920 (gjennomsnittslønnen var da 3300 dollar i året).

For de som ønsket å fremføre materiale som var litt mer grensesprengende, eller rett og slett ikke ble sett på som gode nok for Vaudeville, var det Burlesque-showene som gjaldt. Disse showene var i større grad tilknyttet arbeiderklassen, i motsetning til Vaudeville som var rettet mot det øvre sjiktet. Her var de regionsbaserte stereotypene byttet ut med karakterer som skjelet, himlet med øynene og spyttet – ikke så ulikt et humorinnslag i et NRK-program i beste sendetid på 80- og 90-tallet.

EN NYKOMLING PÅ SCENEN

På midten av 1920-tallet får teatrene stor konkurranse fra både film- og radioverden. Mens noen klarte overgangen og oppnådde stor suksess i andre formater, slik som The Marx Brothers

var det mange komikere som så sitt levebrød forsvinne. Men samtidig med denne utviklingen, blir det nå også mer og mer vanlig å utstyre scenen med høyttalere og kanskje det som først og fremst kjennetegner standup – nemlig mikrofonen.

Og med mikrofonen i hånden eller stativet, kunne man nå ut til publikum på nye måter, enten det er med å vrenge lyden à la Kanye West, slik som Ellen Degeneres og Bo Burnham

har fenget publikum, gni mikrofonen i ansiktet og la den være et symbol på det mannlige kjønnsorgan som Dane Cook (det sviver iallfall for meg at han har gjort det), eller ganske enkelt gjøre som Eddie Murphy i Delirious, å slippe mikrofonen mot gulvet når showet er over.

-Even Rodberg

RELATERTE INNLEGG

One thought on “Stand-up: Tiden før mikrofonen

Leave a Reply

Your email address will not be published.